New diary by a new man!

Sunnivae is in the process of engaging more nice people to contribute to our website! The first and happy  result of this work is our new diary by Petter Røen, which offers monthly accounts of a man’s life in the resemblance of a ships log, or a training log with sometimes rather shaky undertones, like a hulls scraping towards surprisingly hard water. This tones from Under, I´ve learned to appreciate a lot as they pull me in direction of more sensibility…sensitivity? –  Much the same way as staying in a wood for a couple of hours, do.

Unfortunately, he insists in writing in norwegian, even though he is an english translator by profession. This means that you anglophone readers will be able to enjoy his tidy and unblemished norwegian in its purest form: Without the disturbance of meaning.

 

Denne gangen er det en annen enn meg som publiserer på sunnivae!

Jeg har fått Petter Røen til å bli med meg på bloggen. Flere av dere husker sikkert tur – loggen og dagboka han hadde på face før. Jeg har nå sikret meg rettighetene (??) til denne! Jeg spurte Petter om han kunne gjenoppta dagbokskrivingen igjen fordi jeg satte stor pris på naturskildringene, roen og gjentagelsene i dem. Å lese Røen var litt som å være om bord på året, i mens det dreide rundt. Det er jo forresten et mål i seg selv, som jeg må huske på….

 

Advertisements

Dagbok september oktober

 

14.10.2017 September var uvirkelig. Skrånende høstlys, gulnende blader og sommervarme. Verken kropp eller hode klarte helt å forstå det. Lange treningsturer rundt Jonsvatnet, dur av sykkelhjul mot bakken, bein som jobbet villig vekk. De har asfaltert store deler av grusveien rundt vannet. Noen ganger savner jeg grusen, men mest føles det som å ferdes langs en smal og svingete autostrada. Jeg har lært meg den veien å kjenne nå, kjenner den ut og inn. Bakkene er kjente utfordringer, og jeg vet nøyaktig hva jeg kan tillate meg. Jeg jobber tungt, men jevnt, i hodet spiller kanskje musikk, noen tanker eller ingenting. Det virker nå litt som at hele september forløp slik. Jeg sykler alene, lever alene. September var høst, men likevel ikke, og den var nytelse. Hver treningstur fremstår nå som en solvarm opplevelse. Om nettene krøp jeg sammen i senga, full av uutløst lyst. Madrassen har en sovegrop for én, på midten

 

19.10.2017 Tegn på at tiden har gått igjen: Det har hopet seg opp nok klesvask til at jeg kan kjøre en ny vask. Jeg må barbere meg. Jeg må klippe neglene. Dagen har blitt merkbart kortere eller lengre. Sykkelen må vaskes og oljes på ny. Jeg må støvsuge. Jeg må på butikken og bunkre mat. Jeg må bake brød nok en gang.

 

  1. 10. 2017 Med oktober kom høsten hardt og brått. Septembers uvirkelige varme ble erstattet med en mer normal opplevelse. Det har regnet, og i to helger på rad har jeg ikke syklet langturen rundt Jonsvatnet. Grusveien blir så altfor gjørmete, og sykkelen så altfor møkkete. Men denne helgen var det tørt og skyfri himmel, strålende sol. På vei oppover passerer jeg mange mennesker ute på søndagstur, og jeg tar meg selv i å tenke: Når skjer det? I hvilken alder er det man begynner å rusle langsomt langs et fortau med begge hender bak på ryggen? Jeg ser nemlig aldri noen unge mennesker som plasserer hendene sine på den måten mens de går tur. Så når inntreffer endringen, og hvorfor skjer den? Er jeg langsomt på vei dit selv?

Jeg legger uansett både fortauene og menneskene bak meg og begir meg ut på veien som snor seg rundt vannet. Trærne blir stadig naknere, men har fortsatt høstfargene sine. Der det er sol og le, er det mildt, men skyggepartiene er kalde, med rim og is i veikanten. Sesongen er så definitivt på hell. Jeg trives ikke på forrædersk underlag, og det er en glede å komme ut i solpartiene igjen. Kroppen jobber, det går litt tungt, men jeg er flink til å holde godt tempo også når formen egentlig bare er helt på det jevne. Lufta er kjølig, men kroppen damper av varme inne i sykkelklærne, og svettedråper drypper fra hjelmen og ned foran øynene mine i motbakkene. Idet jeg nærmer meg byen igjen, er menneskene tilbake. Denne gangen er det de unge jeg legger merke til, og særlig da kvinnene. Joggere i tettsittende klær, folk på tur som prater med hverandre. De er bare i synsfeltet mitt i noen ganske få sekunder før jeg er videre, men enda så sliten og tung jeg nå er mot slutten av min egen tur, vekkes tanker og lyster i meg. Det er både et behov for et nærhet og et behov for ren og utforskende vellyst, som ulmer inne i meg. Jeg vil mye heller at det skal brenne fritt fra tid til annen, og det mens jeg ennå er noenlunde ung.

Jeg kommer utslitt hjem, dusjer, baker brød og forbereder kvelden.